Intervju av Sara Hammer i Natt & Dag
23.- 28.mars går altså den fjerde Marstrandfestivalen av stabelen. Hver eneste kveld kan du nyte et lite stykke scenekunst på en av Black Box Teaters scener. Men det stopper ikke der.
Festivalen har nemlig lurt Deichmanske bibliotek på Grunerløkka til å bli med på moroa. 23, 24 og/eller 25.mars kan du tilbringe formiddagen sammen med en levende bok. Vent da, jeg skal utdype det.
I performancen 'Time has fallen asleep in the afternoon sunshine' vil en gruppe utøvere lære seg en bok utenat, og sammen danne et bibliotek av levende bøker. Som besøkende velger du deg en levende bok, og blir av denne boken ført til et sted i biblioteket, tatt med ut i kafeen eller på en spasertur mens den resiterer eller tolker sitt innhold.
Performancen, som allerede er blitt gjort i Amsterdam og Jerusalem er basert på en idé av performancekunstner/tekstforfatter Mette Edvardsen. I tekstblokkene under kan dere lese hva Edvardsen har å si (og hva jeg lurer på) om Time has fallen asleep in the afternoon sunshine.
Da jeg leste om dette prosjektet dukket naturligvis følgende (banale) spørsmål opp: Hvordan er det egentlig mulig å lære seg en hel bok utenat?
Det er vel kanskje mest av alt et spørsmål om tid og hvor tykk boken er. Skuespillere gjør jo sånt hele tiden, men vi går ikke i teateret for å bli imponert over at skuespillerne har lært seg teksten sin. Men ja, det er likevel litt annerledes å lære en bok utenat på denne måten. Vi prøver å ’bli’ boken, og være nærme språket og formen, heller enn å fortolke den. For oss er ikke målet å lære hele boka utenat, men det å gå inn i - og engasjere seg i den prosessen. Vi utvikler det å lære seg utenat til en praksis. Uansett hvor mye eller vel du lærer noe utenat så må du allikevel fortsette å praktisere ellers vil du glemme det igjen. Hvis ’Krig og fred’ er boka du har valgt å ’bli’ er dessuten sjansen ganske stor for at du har glemt begynnelsen før du kommer til slutten. Sånn sett er det å lære en bok utenat en kontinuerlig aktivitet, det finnes ikke noe endelig resultat å oppnå.
Hva tilfører denne performancen det litterære verket?
Vi tilfører vel ikke det litterære verket noe i seg selv, men vi skaper en leseropplevelse. Bøkene, romanene, fortellingene er nærmest en ’side-effekt’ av prosjektet. Situasjonen som oppstår mellom utøver og publikum, eller ’bok’ og ’leser’, vil kanskje i første omgang dreie seg om bokens innhold. Ved siden av praksisen og situasjonen som oppstår, tror jeg at minnet og opplevelsen av minnet er noe i seg selv. Vår verden defineres hele tiden av nyheter, kanskje er denne praksisen en motstand mot det å glemme. Minnet er radikalt i vår tid.
Hva kan de besøkende forvente å få ut av sitt besøk på Deichmanske bibliotek under Marstrandfestivalen som de ikke vil kunne få ved å lese boken selv?
Du får besøke biblioteket på Grunerløkka som er kjempefint! Det å lære utenat er en praksis som har en lang historie, og som i noen kulturer praktiseres fremdeles. Det å utvikle det som en praksis og å dele det med et publikum som et kunst prosjekt, er først og fremst for å skape en egen opplevelse. Men ’bøkene’ er ikke ved dette biblioteket for alltid, og du har sjansen til å ’lese’ de nå. ’Bøkene’ gir tid og rom til å ’lese’. Og for enkelte er det noe man ikke ofte rekker å unne seg selv.
Det er duket for en relativt intim stemning, en til en-performance krever jo en del av både den levende boken og dens “leser”. Hvilke forventinger har dere til denne utvekslingen?
Ja, det vil bli en intim opplevelse. Så langt er det en opplevelse folk har blitt glade i. Det er noe direkte og uformelt ved situasjonen, samtidig som tilstedeværelsen skaper oppmerksomhet hos ’leseren’. Noen ganger kan en-til-en opplevelser være litt mer krevende, som om det forventes noe mer av en som tilskuer eller deltager. Men ’bøkene’ forventer seg ikke noe spesielt av ’leseren’ sin. ’Bøkenes’ eneste forventning er å bli ’lest’. ’Leseren’ kan lukke boken og gå når de vil, eller de kan benytte seg av anledning til å kunne snakken med ’boken’ de ’leser’.
Ideen bak dette biblioteket av levende bøker er i følge programmet hentet fra Ray Bradburys Farenheit 451, et verk Bradbury selv har uttalt at utforsker effektene TV og massemedia har på lesningen av litteratur. Kan deres prosjekt leses som en videreføring av denne ideen, der dere utforsker hvilken effekt den menneskelige relasjonen har på lesningen av det litterære verket?
Jeg er opptatt av hvordan vi ser og opplever generelt. Scenekunst som situasjon gjør oss oppmerksom på øyeblikket og forsterker dermed vår opplevelse av det øyeblikket. Jeg tror at scenekunst, langt mer enn å skape fiksjon, alltid skaper en situasjon, den at vi er i sammen og deler tid og rom. Det er viktig å være tilstede. Å gjøre noe. Å dele. Så selv om vi med dette prosjektet ikke direkte gjør noe med det litterære verket, vil denne måten å ’lese’ på kanskje gi en forsterket, eller nær, leser opplevelse.
I programmet kan man også lese at performancen er en fremtidsvisjon over et samfunn der bøker er forbudte fordi de anses som farlige, et samfunn hvor lykke skal oppnås i fravær av kunnskap og kritisk tenking. Er Time has fallen aspleep in the afternoon sunshine ren science-ficton-performance, eller ligger det undertoner av reell pessimisme her? Frykter du for bokens fremtid?
Ray Bradbury’s bok Farenheit 451 er en fremtidsvisjon over et samfunn der bøker er forbudte. Brannmenn er ikke lenger til for å slukke flammer, men for å sette fyr på bøker. Sensur er også et sentralt tema i boka. Vi plukker opp der boka slutter, hvor protagonisten har måttet flykte og blir med i en undergrunnsbevegelse hvor folk lærer seg bøker utenat for å bevare dem for fremtiden. Men vi er på ingen måte en adaptasjon av Farenheit. Jeg har vært interessert i å utvikle denne praksisen og se på hva det betyr. Som markedskreftene vil ha det er det å glemme er blitt en dyd og en egenskap, minnet er blitt overflødig og ubrukelig. Jeg frykter ikke bokens fremtid. Bøker vil alltid leses og skrives.
Dette er ikke første gang du viser arbeidet ditt under Marstrandfestivalen. Hva har festivalen betydd for deg personlig, hva betyr den for Oslo, og hva betyr den for scenekunstfeltet generelt?
Marstrandfestivalen og Black Box Teater har blitt ’the happening scene’ for scenekunst i Oslo. Folket har jo stemt! Det er velfortjent og veldig veldig kult. For meg personlig er Marstrand og Black Box åpenbart veldig viktige, jeg har vist alle mine arbeider der. Jeg var ikke med på den første Marstrandfestivalen for da fødte jeg min datter, men i år blir det faktisk min tredje festival! Black Box har profil og kompetanse. De er en ressurs i feltet, også faglig sett.
Sist, men ikke minst. Se for deg dette skrekkscenariet: Du har mistet lommeboken din med alle kort, kontanter og Marstrandfestivalpass på 21-bussen. I panikk løper du til billettluken og ber ydmykt om et nytt, men grunnet en presset økonomisk situasjon (Anniken Huitfeld har vært innom i lunsjen og rettet en økonomisk sløyekniv mot strupen til Black Box's Jon Refsdal Moe) er en enkeltbillett det beste Black Box Teater kan tilby deg. Hvilken forestilling velger du å se?
Jeg får meg nytt festivalpass på krita og ser alt. Det er det verdt!
Publisert i Natt & Dag: 21.03.2012