Avmaktsvariasjonene

av Sigurs Ziegler

Anmeldelse av Time has Fallen Asleep in the Afternoon Sunshine, Marstrand vol. IV, Deichmanske Bibliotek - Grünerøkka, 30 March 2012, Oslo

Kvaliteten varierer, men Black Box' scenekunstfestival engasjerer som helhet, fordi den våger å være vrang og vanskelig.

Marstrand vol. IV, den fjerde årlige scenekunstfestivalen på Black Box teater, dreier seg om kunst og avmakt. Teatersjef Jon Refsdal Moe sier det finnes vilje til makt i kunsten, men også en like sterk vilje til avmakt. Filosof Lars Fr. H. Svendsens følger denne koblingen i programteksten: Ifølge gammel irsk lovgivning kunne maktesløs kreditor presse sin debitor gjennom å sette seg på trappen hans og sulte til han hostet opp pengene. Slik kan avmakt vendes til makt, gitt at den avmektige blir forstått som en vi har forpliktelser overfor.

Utopisk protest. Mette Edvardsens konseptverk Time has fallen asleep in the afternoon sunshine er et vellykket eksempel på en slik strategi. Inspirert av Ray Bradburys fremtidsdystopi Fahrenheit 451 har Edvardsen og co tatt på seg å lære hver sin roman utenatt. I en krok på Grunerløkka bibliotek fikk jeg opplest Jelineks Pianolærerinnen nær nok til å kjenne trykkbølger fra konsonantene, og det å erfare et menneske som presser seg gjennom avsnitt etter avsnitt, buttende mot grensene for egen hukommelse, var en sterk kroppslig opplevelse. «Boka» stirrer deg i øynene og krever tilstedeværelse, og man fornemmer konturene av viljen og arbeidet som ligger bak. Verket er et lavmælt brøl mot en tid som er i ferd med å glemme verdien i det møysommelige og krevende. Når noen legger et slikt arbeid i en så nytteløs protest mot tidsånden føler man seg –kanskje ut av respekt for utøverne –forpliktet til å stoppe opp og lytte.

Resignasjon. Italienske Motus' Too Late (Antigone) contest #2 er en essayistisk og fragmentert diskusjon rundt Antigone-myten, der innleggene består av tekstutdrag fra Sofokles' tragedie, fysiske sekvenser og kommenterende dialoger mellom skuespillerne. Et sentral referansepunkt er The Living Theatre's Antigone fra 1967, en forestilling som hadde ambisjoner om å være en direkte årsak til motstand og revolusjon. Motus spør hva som er igjen av denne drømmen. Det ligger en var melankoli i resignasjonsfellesskapet som spilles ut mellom de to aktørene, begge av den generasjonen som ble født i asken av 70-årenes utopier. Men referansene virker noe tynt smurt utover denne forestillingen.
Hos kroatiske Matija Ferlin er resignasjonen total. I Sad SamlA/most 6 møter vi en mann som har lukket seg inn i evigvarende selvhjelpskurs for en stor sirkel av små lekedyr. Ferlins studie i det patetiske er trist og til tider morsom, men ellers er den Naiv. Super. om igjen, men uten noen tanke om hvorfor hovedpersonen stikker av fra det hele.

Inkonsistent maktlek. Det siste jeg fikk med meg før trykkefristen var Ann Liv Youngs Sherry show, hvor flere av oss fikk kjenne på egen makt og maktesløshet. Young er beryktet for karakterer som den frigjorte husmoren Sherry, som nådeløst stiller enkeltpublikurnmere til veggs med pågående spørsmål, det man kan kalle en psykosokratisk metode.
Selv om Sherry stadig stanget mot en vegg av rotnorsk reservert høflighet, klarte hun å presse frem både bekjennelser og raseriutbrudd. Det er lett å bli forbanna, om ikke annet så for å unng den saueflokkaktige toleransekappleiken, som jo er den absolutt tryggeste aksjen å investere sin symbolske kapital i. Men jeg skal ikke utelukke at det ligger en form for røff kjærlighet bak det hun gjør, og kanskje var det noen som virkelig sprengte sine egne rammer den kvelden. Da er det synd at performancen er såpass sprikende at det er vanskelig å si hva Young egentlig vil. Hvis det er vår ureflekterte toleranse hun vil til livs, er det noe paradoksalt ved å ta oppgjøret i teateret. Selv Sherry kan ikke besverge anførselstegnene som klistrer seg til alt som foregår her. Det også rart å kvittere med banal utdriting når noen faktisk er modige nok til å slå tilbake.
Hvis hun derimot virkelig tror på sitt potensiale som terapeut viser hun liten forståelse for maktasyrnmetrien mellom en utøver med full-innøvd -kontroll over fortolkningsrammene, og en uforberedt tilskuer. Hun virker også blind for kontekstavhengigheten av de nervetåkete svarene hun produsere hos publikum, og for det faktum at sosiale konsekvenser faktisk kan være reelle, og ikke alltid kan trylles bort med Sherrys «instant empowerment»-leksjoner. Sherrys strategier blir for upresise, og hun havner et uavklart sted mellom dumsnill og slem.

Risikovilje. Kunstens avmaktsdemonstrasjoner må oppleves som forpliktende, som noe som kommer fra våre egne, hvis den skal kunne påvirke. Da er det er det viktig å kommunisere, blant annet ved å unngå det semiotiske slurvet som preger noen forestillingene over. Muligens vil de siste forestillingene endre på dette inntrykket. Inntil da skal Marstrand vol. IV definitivt også ha for insistere på en spiss tematisk kuratering, og for å tørre å være vrang, vanskelig og ikke minst våge å gå på trynet. Som kunstner har du på forhånd fraskrevet deg reell påvirkningsmulighet, skriver teatersjef Moe. Kanskje er det ved å likevel insistere at scenekunsten kan ha noen innflytelse, gjennom å gi oss virkelige erfaringer av standhaftighet.

Publisert i Morgenbladet 30 mars 2012: http://morgenbladet.no/